Nicos reisebrev

Etter en spennende uttakshelg på Årungen i begynnelsen av Mai, klarte Andreas Erichsen Berge (Bærum Roklub) og jeg å kvalifisere oss til Jr. EM i 2x. Junior EM foregår på et litt ugunstig tidspunkt når du er 10.-klassing i Norge. Skriftlig eksamen var på samme tid som mesterskapet, og jeg har aldri vært så lykkelig noen gang for å komme opp i engelsk skriftlig. Det gjorde at jeg kunne reise sammen med Adrian Lindgren fra Tønsberg (HJ1x) og pappa torsdag morgen. Alle som så pappa Lars den siste uka før vi dro, så tydelig at han var ikke akkurat i sitt livs form. Enden på visa var at vi bar ham med oss (han var igrunnen heldig som ikke sjekka inn på bagasjebåndet), og håpet at vi traff en lege/fysioterapeut eller noen som kunne gjøre noe med ryggen hans i Praha.

Tsjekkia var kaldt og det lukta litt rart. Men vi fikk FISA transport fra flyplassen til banen for akreditering, og vi følte oss som konger for en liten stund. Etterhvert kom vi oss ut på båtplassen. En liten tur på vannet fikk vi også. Anlegget var stort og flott. Selv om det er noen år gammelt er det mye flottere enn f.eks. Årungen. Pappa Lars fikk sølv her i 1993 sammen med Rolf Thorsen, og vi møtte flere av dem som var aktive når de rodde. Jeg har skjønt at pappa ikke har fortalt alt fra den tiden han var aktiv. Særlig det som skjedde utenfor banen. Man kan vel trygt si at sladderen på båtplassen ga ny innsikt i kameratskapet utenfor regattabanen. Det var også litt sjokkerende å se hvor fysisk store de andre var. Til og med damene som var der, slo meg på høyden. Og bredden over skuldrene. Men vi mista ikke motet!

Fredag dro vi på banen og trente. Vi fikk klistremerker til båten, og pappa fikk takk og pris noe behandling av en kiropraktor og noen store rosa piller. Når vi sto opp lørdag morgen var båten rubbet, og lurium lagt på. Første løp var lørdag morgen. Vi fikk til et bra løp. Resultatet var bedre enn forventet – vi endte på en tredje plass (7:37), 15 sekunder bak Ukraina. Ergo ble det oppsamling for oss senere på dagen. Det andre løpet var ikke det beste vi har prestert sammen. Vi hang ikke helt sammen, og resultatet ble litt deretter. Det ble en fjerde plass med tiden 7:19. Vi brukte fem minutter på å irritere oss litt over trekningen. Hadde vi vært i det andre heatet ville vi vunnet med 5 sekunder. Men det du ikke kan gjøre noe med, er det ikke noe poeng i å bruke energi på. Vi bestemte oss raskt for at vi skulle vinne C-finalen med så mye som mulig. Vi ville vise at vi kunne bedre.

Søndagens C-finale er det beste løpet vi har rodd sammen. Løpet gikk helt etter boka. Vi gikk raskt ut, og passerte første 500 på 3. plass. Så kjørte vi en 10-taker for å komme oss opp og fram i feltet. Vi la oss i en høyere takt enn de andre og konsentrerte oss bare om å hente foran, sitte oppe og flytte båt. Vi fikk godt betalt, og ledet med 3 sekunder på resten av feltet allerede ved 1000 meters merket. Før start hadde Sigurd fortalt oss hva forskjellen på vinnere og resten av feltet er. De som vinner er de som tror at veggen du skal gjennom er av gips. De andre tviler. Og lurer på om det kan være betong. Andreas og jeg ble enige på 1000 meter at veggen er bare gips – nå tar vi fart og suser igjennom. Og det gjorde vi. Vi vant klart på tiden 7:07.806, 5 sekunder foran Portugal.

Etter løpet og rigging av båten, fikk vi tid til litt shopping før transporten tilbake til Norge og hverdagen igjen. Det har vært en kjempefin erfaring, og det har vært moro å se hvor mye det går an å få til på kort tid. Jeg vil gjerne takke klubben for at jeg har fått muligheten til å delta. Forbundet ved Per-Helge og Sebastian organiserte turen for oss, og alt gikk på skinner hele veien. Og takk til pappa Lars som har trent oss og de andre juniorene i år. Nå gleder jeg meg til CR-regattaen og Nordisk mesterskap.